Villkjerringa fra Strømmen.

Det var en gang ei kjerring som hadde levd lenge og opplevd mye, men som aldri ble mett på nye opplevelser. Hun kom til verden i et lite sted som het Strømmen. Stedet var oppkalt etter en sterk strøm som gikk under ei bro der salt og ferskvann møttes. Dette møtet førte til at det dannet seg kraftige strømmer som kunne dra en unge til bunns, hvis den ikke passet seg. Kjerringa lærte derfor allerede i barndommen at det var viktig å bygge broer over steder som var vanskelige å forsere, og at dersom forskjellige strømninger møtes er forseringen helt avhengig av dyktige brobyggere.

Hun hadde hørt om ei prinsesse som kalte seg Prinsessen som både Vil og Kan og som hadde tilhold i KREMslottet. Hun skulle i følge ryktene være en meget dyktig brobygger.

Budstikkene sa at hun var noe helt utenom det vanlige . Prinsessen som både Vil og Kan samlet rundt seg en masse vesener og gjorde deres livs opplevelser om til kompetanse og nye muligheter. Kjerringa, som på den tiden befant seg i dødsskyggens dal og hadde store problemer både med å se og tenke klart, bestemte seg for at hun bare fikk starte på den lange vandringen mot KREMslottet, så ville vel veien bli til mens hun gikk, som så ofte før.

Den første hun traff på sin vei var en stakkar som sto og klamra seg fast til en talerstol, mens bena skalv og ristet, og hjertet slo så det dunket helt oppi halsen hans.

Hei. ”Hvem er du” sa kjerringa og stoppet opp og kikket nærmere på stakkaren.” Jeg er usikkerheten, som står her og klamrer meg til mitt manuskriptbefengte foredrag, og ikke får fram en lyd” sa stakkaren og kikket usikkert på den gamle kjerringa.” Å. da var det godt jeg traff deg for jeg er på vei til Prinsessen som både Vil og Kan for å søke tjeneste. Jeg har hørt at hun kan gjøre all din usikkerhet om til trygghet, så hvis du vil ,kan du bli med meg til henne. Stakkaren ble glad for tilbudet om å bli medvandrer og trasket etter kjerringa mot slottet .

De vandret videre og etter en stund møtte de ei jente som sto og kikket ut i det store intet med oppsperrede øyne. ”Hallo, hvem er du og hva ser du etter?” spurte kjerringa. ”Jeg er uvitenheten og vet ikke helt hva jeg ser etter, men sannsynligvis er det noe jeg ikke har sett før.” sa jenta. Da vil jeg gjerne ha deg med til Prinsessen som både Vil og Kan, og som har evne til å gjøre uvitenheten om til kompetanse.” sa kjerringa. Uvitenheten ville, nysgjerrig som hun var, naturligvis vite alt om Prinsessen som både Vil og Kan , og helst med det samme.” Nei, nå må vi gå videre for å rekke fram til slottet før sola går ned.” sa kjerringa.” Dessuten tror jeg tiden vil øke nysgjerrigheten din, og det vil sikkert bare være en fordel når vi kommer fram til prinsessa.”

De trasket videre og etter en stund traff de en mann som var i vill slåsskamp med et stort troll. ”Hvem er du?” sa kjerringa ” og hvordan tør du slåss i mot trollet?” Jeg er mister Uredd sa mannen, og trollet DU ser er bare fortvilelse eller angst som har kledd seg ut som et troll.” sa mannen som kalte seg mister Uredd.

Hun tenkte at det hadde han sikkert rett i, for det er jo sånn, at man ser det ikke før man tror det og hun hadde virkelig trodd det var et troll han slåss mot.” Hvorfor kaller du deg mister Uredd og ikke Mister Modig ” sa kjerringa. ”for du utviser jo stort mot, slik jeg ser det.” ”Nei det er fordi det er de som er redde og ser troll, som trenger mot, og jeg er som sagt ikke redd” sa mannen, ”og det er derfor jeg heter Mister Uredd.”

”Det var sannelig godt jeg traff deg,” sa kjerringa,” for jeg er på vei til Prinsessen som både Vil og Kan for å søke tjeneste, og jeg tror hun kan ha bruk for en som kan omskape troll på en sånn måte som du beskriver. Jo han ville gjerne være med og de trasket videre sammen mot KREM-slottet.

Etter at de hadde rundet en endeløs rekke av svinger lå plutselig KREM-slottet der og skinte i kveldsola. De synes allerede de kunne se energien som strålte ut av slottet på mange meters avstand. Da de kom fram banka kjerringa på porten og ble med engang sluppet inn av en magiker som var døråpner og viste veien til slottshagen. Prinsessen som både Vil og Kan satt midt i en krets av nydelige Kremere. De satt og lo og pratet og planla hva slags magi de skulle strø utover kongeriket, neste gang de skulle på brobyggingstokt.

Kjerringa gikk fram til Prinsessen som både Vil og Kan og sa hun ville søke tjeneste i Kremslottet, og at hun hadde tatt med seg Usikkerheten, Uvitenheten og mister Uredd for å styrke sine muligheter.

Prinsessen som både Vil og Kan smilte og sa at hun synes det var bra at hun hadde funnet fram til KREM-slottet og spurte hva hun hadde tenkt å bruke sine medhjelpere til.

Kjerringa sa da at hvis hun kunne få tjeneste i slottet med DISSE hjelperne, ville det gjøre det lettere for andre som også hadde lyst til å oppsøke KREM-slottet og komme seg dit. Dessuten så var hun sikker på at magien hos Kremerne kunne omdanne Usikkerheten til trygghet for andre usikre. og at Uvitenheten kunne få næring ved at andre fortalte henne sine historier. Og det ville de sikkert, siden hun var både nysgjerrig og interessert og flink til å lytte. Når hun da i tillegg hadde med seg mister Uredd som kunne gjenkjenne de fortvilte og engstelige vesener som kom utkledde som troll, tenkte hun at hun måtte ha store muligheter til å få tjeneste ved slottet.

Prinsessen som både Vil og Kan så at hun var sliten etter vandringen og ba Kremerne utvide ringen så hun kunne få en plass i mellom dem. Prinsessen smilte og sa til kjerringa.” Du er en ekte Kremer og er hjertelig velkommen til oss.” Kjerringa følte at hun endelig var ute av Dødsskyggens dal, og nå befant seg i de grønne enger, som hun engang hadde lest om i en fortelling. Hun følte for første gang den herlige KREM-energien som det gikk gjetord om i kongeriket. Trett, men fornøyd, lente hun seg tilbake mot et vesen som viste seg å være en enhjørning. Han hadde satt seg rett bak henne, som for å beskytte henne og alt var såre vel. Og snipp snapp snute, så var kjerringa inne, og eventyret ute,

TORILL