27 feb Uinteressert ungdom – eller vanskelige voksne?

Det er lovbestemt at unge skal tas med på råd i saker og planer som angår dem. Dialog og medvirkning er blitt «et must» i prosjektuniverset. Mange anser gjerne ungdom som en vanskelig gruppe å samarbeide med. Men er det egentlig ungdommene det er noe galt med, er det kanskje de voksne som stiller feil spørsmål?

Streetart-prosjekt i Hamar kommune. Foto: Inga Marie Skavhaug, Distriktssenteret. Tekst: Leni Hemminghytt Rønbeck

Inspirert av et frokostseminar i regi av HiOA 10.2.17 reflekterer jeg rundt spørsmålene: Er medvirkningen reell hvis alt er på de voksnes premisser? Er det kanskje slik at det er bedre med ingen medvirkning enn dårlig medvirkning?

Brukeralibi
Selv var jeg for en del år siden med i et prosjekt der ulike aktører gjennom et likeverdig samarbeid skulle bidra til bedre tjenester i NAV. Jeg var brukerrepresentanten. Begrepet likeverdig samarbeid var overhode ikke problematisert. Arbeidet var rigget på de andre partenes premisser, det kunne gjelde møteform, språk og kultur. Dessuten kom brukeren inn først når prosjektet var planlagt. Jeg hadde således ikke noe eierskap til prosjektet og bidro mer som informant – eller brukeralibi. Velviljen var nok til stede hos de fleste andre aktørene, men det manglet erfaring og metoder.

Medforskere
I dag er ikke medvirkning like nytt som den gang, og vi har mer kunnskap. Mange prosjekter er gode eksempler, som forskningsprosjektene Stedsanalyse Tøyen, Ungdomstråkk og Alternative Byrom der AFI (arbeidsforskningsinstituttet ved HiOA) har benyttet nye verktøy og metoder for å fange ungdommers tanker og erfaringer med by og uterom. Forsker Aina Landsverk Hagen forteller at hun i innimellom kjente på usikkerhet, men at ved å gi litt slipp kunne kreativiteten boble. Hun vektlegger at ungdommene har perspektiver og kompetanse som forsker mangler og at de dermed er medforskere i prosjektet, ikke bare informanter.

Mestring av mangfold
Geir Lippestad, byråd i Oslo, arbeider med en tiltaksplan for bedre inkludering i kommunen. Han er opptatt av at ungdom er en viktig ressurs i dette arbeidet. Byer som mestrer mangfoldet best, som preges av toleranse og tillit og ikke av fiendebilder og mistenkeliggjøring er byene som vokser på en vellykket måte og som folk vil bo i. Men slipper alle ungdomsgrupper inn på disse medvirkningsarenaene, eller er disse prosessene preget av «eliteungdom?

Hvordan fange opp «verstingene»? Hvordan møte den ofte manglende tilliten til samfunnsaktører. Våger vi som voksne og fagpersoner og invitere inn mer eller mindre radikalisert ungdom i medvirkningsprosess? Dette har mye med kunnskap og holdninger å gjøre, og kanskje trenger vi brobyggere for å klare å favne mangfoldet.

Forebygge ekstremisme
De siste årene har man hatt fokus på å forebygge ekstremisme og det har vært en målsetning å få til et bredt forebyggende arbeid. Men har man hatt nok oppmerksomhet på å få med unge selv i å forhindre fremveksten av ekstremisme, eller er feltet overlatt til politiet og sikkerhetstjenesten. Stian Lid, forsker ved By- og regionsforskningsinstituttet NIBR ved HiOA, viser til religiøse dialogfora der det gjerne blir mer dynamikk når de unge deltar og bringer inn ny relevant kunnskap. Men kan vi imøtekomme de som mener noe annet, de som har en annen inngang? Blir egentlig holdninger justert og får vi et mer nyansert syn? Det er ikke så enkelt å se, å høre og å inkludere i praksis.

Skinndemokrati
Og her er vi ved et kjernepunkt: Medvirkning skal ikke være pliktløp. Vi må kunne ta imot og bruke den kunnskapen og innsikten ungdommene byr på. Det skal være meningsfylt for alle aktører, og ha en effekt. Truls Meispø Aaret, prosjektleder UngMed, påpeker at manglende resultater kan føre til avmakt hos ungdommene. Han snakker om medvirkningstetthet, ja til og med medvirkningssinne. Han viser til Ammerudparken som et eksempel på vellykket prosjekt. Som en ungdom sa; «Det var noe jeg var med på å lage!» Det motiverer og skaper engasjement.
Det kan bli et demokratisk problem når ungdom til stadighet skal medvirke uten at det blir et synlig resultat. Det blir nærmest som et demokrati light, eller skinndemokrati, i et apparat som HJELPER DEM til å medvirke på andres premisser.



Share This